Idag var det gospelmesse med temaet "glede" på MF, altså en gudstjeneste fullspekket med livlige gospelsangers glade budskap. En slik messe kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt! Musikken og sangen er så kraftig, og jeg ble helt revet med (det syntes kanskje ikke så godt utenpå, men inni meg var det full fest)! Messen ble for meg en liten wake-up-call, en påminnelse om hva som er viktig i kristenlivet. Som teologistudent har jeg i høst tenkt mye på om jeg egentlig passer til å bli prest. Jeg lever på ingen måte et perfekt liv, og er ofte forvirret når det gjelder hva som er rett og galt. Ikke minst gjelder dette ting jeg føler er helt greit, men som jeg kanskje egentlig burde synes er galt og burde holde meg langt unna. Jeg har tenkt mye på prosessen med å legge av seg dårlige vaner og livsmønstre, for at jeg om 6 år skal være et godt forbilde for andre kristne. Dette er mange og tunge ting å tenke på, og det var ikke før jeg satt der i kantinen med lystig gospelsang som fyldte rommet at jeg forstod hvordan denne tankevirksomheten har påvirket troen min. I nesten hele høst har mitt forhold til Gud vært preget av at jeg ikke føler meg god nok, og ikke skjønner hvordan jeg skal bli det. Jeg har diskutert med meg selv i det uendelige, men planer om forbedring holder seg i tankene og jeg ser ikke framskritt i mitt faktiske liv. Denne streben etter å ville være bedre er en god ting, men å gå rundt å føle at man aldri blir god nok er en dårlig ting. Plutselig har gudstroen min blitt forbundet med et liv jeg ikke kan leve opp til, en slags indre kamp om hvem jeg skal være. Ikke at jeg er i noen eksistensiell krise, men det er slitsomt fordeom. Heldigvis kom denne gospelmessen, som en påminnelse om viktigheten av å glede seg over livet. På en liten time har en høst med tunge tanger blir forvandlet til en grensesprengende glede som brer seg i hele kroppen min, alt takket være den virkningskraften musikken (og Gud) har på meg. Jeg kan ærlig talt ikke huske sist jeg følte meg så gladkristen! Vi er ikke perfekte, derfor døde Jesus for oss, og det beste vi kan gjøre er å leve livet i glede over den nåde Gud har vist oss ved å ofre sin sønn.
Joyful, joyful, Lord, we adore Thee, God of glory, Lord of love
Hearts unfold like flowers before Thee, Hail Thee as the sun above
Melt the clouds of sin and sadness, drive the dark of doubt away
Giver of immortal gladness, fill us with the light - of day,
light of day
...eller ikke. Idag gikk jeg meg en liten tur. Først skulle jeg kjøpe markeringstusj på Tåsen senter, derette skulle turen gå til Ica. På veien til Tåsen senter så jeg en gammel dame som gikk helt usannsynlig sakte. Hun hadde et par gåstaver, men kunne ikke bruke dem fordi hun drasset på en stor pose/bag. Stavene ble en ekstra ting å bære istedet for en hjelp til å gå. Jeg tenkte med meg selv at denne damen vil jeg sannelig hjelpe litt. Jeg så for meg hvordan jeg skulle gå bort til henne og si "unnskyld, skal du gå langt? Jeg lurte på om jeg kunne hjelpe deg å bære den store posen!". Damen skulle være litt skeptisk i starten, men dette skulle gå fort over. Hun skulle bare gå et lite stykke, og på veien ville vi ha en hyggelig samtale. Både hun og jeg ville synes at jeg var et godt eksempel på at dagens unge ikke er så ille som det sies. Mens jeg tenkte dette gikk jeg rett forbi den gamle, og kom meg raskt til Tåsen senter. Jeg kjøpte markeringstusjen min og gikk til Ica. Utenfor butikken så jeg igjen den gamle damen. Mens jeg hadde rukket å komme meg helt til Tåsen senter og tilbake, var hun såvidt kommet seg fram til butikken. Hun hadde i det minste funnet en måte å benytte gåstavene på samtidig som hun bar posen, men det så ikke særlig praktisk ut. Igjen kom tankene om å hjelpe henne. Jeg kunne henge på Ica til hun var ferdig å handle, for så å hjelpe henne med både den store posen og varene hennes. Så handlet jeg det jeg skulle og gikk hjem.
Ettersom tiden og kjæresteforholdet går videre, merker jeg at terskelen for å bemerke ting jeg kanskje ikke er 100% fornøyd med blir lavere og lavere. Jeg mener ikke at jeg holder på å bli supernegativ, jeg gir jo trossalt komplimenter også! Men tilbake til saken: Et tema jeg har tatt opp litt nå og da iløpet av de siste månedene, er Daniel sine altfor slitte t-skjorter. Han har (hatt) et par utrolig slitte t-skjorter, som jeg ærlig talt ikke synes han burde bruke mere i det hele tatt. Dere tenker kanskje at jeg er litt overfladisk, men puma t-skjorta på bildet her har seriøst RUST på seg. Når en t-skjorte har hull kan man til nød bruke den, men når det er rust i hullene synes jeg det har gått litt for langt. Daniel klarte å glemme denne t-skjorta hos meg i sommer, og jeg ikke tenkt å gi den tilbake. Selv om den er slitt, er den utrolig god å jogge i! Dessuten ser 
den mye kulere ut som en oversized tee. Da jeg var i Trondheim for ikke så lenge siden bemerket jeg at nå var jeg egentlig relativt fornøyd med garderoben hans, men den røde t-skjorta kunne ha godt av å aldri mere se dagens lys. Og vet du hva, da fikk jeg den! Jeg elsker å sove i store t-skjorter, spesielt Daniel sine, og på denne måten kan den fortsatt komme til nytte uten å se dagens lys. Jeg er utrolig fornøyd med den ordningen! Nå som han har to t-skjorter mindre må de kanskje erstattes, og jeg som er innbarka H&M-fan foreslo å stikke innom en tur. Daniel har lenge vært prinsipielt mot H&M (hva prinsippet gikk ut på, vet jeg ikke), men nå har vi avtalt at jeg skal få kle ham opp med et visst budsjett på H&M når han kommer til Oslo! Åh, som jeg gleder meg! Nå er det bare å bli kjent i herreavdelingen før han kommer!
