Jeg fikk Harry Potter og de vises stein den dagen jeg fylte 11 år. Da denne var utlest brukte jeg for første gang mine egne lommepenger på en bok: Harry Potter og mysteriekammeret. Jeg og Harry Potter hadde tatt våre først skritt mot det som skulle bli et livsnært og lidenskapelig forhold. Ettersom jeg kom lengre ut i bokrekken vokste besettelsen, og jeg merket fort smerten ved å lese fortere enn forfatteren kunne skrive. Jeg savnet den kjære borgen jeg kjenner så godt, tørstet etter å høre mer om mine gode venner, og lengtet etter bekreftelsen på at det kom til å gå bra med dem.
Når jeg leser Harry Potter forsvinner tid og rom. Jeg forviller meg inn i Rowlings magiske verden, med all sin fortryllelse og forferdelse. Den blir min virkelighet. Jeg smiler og ler når ting går bra, jeg gråter når menneskene dør og fortvilelsen tar overhånd. Alle bokens følelser overføres til meg, og jeg lever meg mer inn i boken enn jeg ofte gjør i min egen virkelighet. Jeg kan ikke lese kun 1 av bøkene og legge serien fra meg. Jeg må lese alle. Jeg kan ikke se en ny film uten igjen å trå inn i alle de 7 årene jeg får følge Harry. Jeg er besatt av denne verdenen. Jeg suger til meg all den herlige magien, og klenger meg til det barnslige håpet om at slik verden faktisk eksisterer. Jeg venter fortsatt på mitt brev fra Galtvort.
Så...I løpet av sommeren har jeg lest hele serien på nytt (og de siste kapitlene i nr. 7 opp til flere ganger). Jeg gleder meg som et barn til å se filmen, selv om jeg vet at bildene på skjermen aldri kommer til å bli like korrekte og levende som de jeg finner inne i mitt eget hode. Å si at jeg elsker Harry Potter er overhode ikke en overdrivelse, det er heller en kraftig underdrivelse.
nå satte du ord på følelsene mine. det er akkurat slik jeg føler det, nå som det mest sannsynlig ikke kommer flere bøker, vet jeg liksom ikke hva jeg skal gjøre.. tørster etter mer!
SvarSletttror vi er flere som er i samme situasjon, ja...
SvarSlett